Rundemanen, take two

Jeg vet det er imot de uskrevne reglene å poste to ganger på rad, men nå har jeg akkurat kommet hjem fra en så EPISK tur at jeg bare må! For å veie opp legger jeg inn flotte bilder, for da blir det visst bedre å lese.

Fakta om turen:

Turen fra huset mitt til Rundemanen er i følge min gps-app 7,6 km når du går korteste vei, jeg pleier å gå grusveien opp, og korteste vei ned igjen, så si rett over 15 km til sammen. I følge samme applikasjon på mobilen min tar denne turen 1 time og 29 min med vanlig ganghastighet. Etter å ha brukt 1t og 22m opp konkluderer jeg med at denne ikke medberegner høydemeter..

Motivasjonen for turen var å teste mine nye Gore-tex-sko på fjellet (ingen gnagsår denne gangen =D), og å slippe unna mattebøkene. Jeg startet i friskt tempo og var på Fløien etter kun 43 min.

Når jeg kom til

brushytten begynte det å bli...friskt.. Og med friskt mener jeg at plutselig ble jeg slått av en vegg med vind og regn, snublet et par skritt til siden, og fant ut at jeg måtte til Rundemanen siden det da ble medvind hele veien :D Når jeg hadde kommet meg nesten helt til toppen møtte jeg tre hyggelige svensker med alt for store sekker som spurte etter veien til Fløibanen. Siden jeg er så utrolig god å forklare sa jeg følg veien, og pekte vagt i den retningen jeg kom fra...(...........)

Jeg snur på Rundemanen for nok en gang å få hissig kuling midt i fjeset, tårene rant i strie strømmer nedover fjeset og det blåste snørr ut av min pollen-tette nese. Kombinert med faktoren rødt hår = rødt fjes, og at jeg var så svett at jeg så ut som noe fra Ingeborgs villeste fantasier kombinert med Malenes fantastiske skildringer, gav meg den sexy looken "duggfrisk, halvknust tomat". Heldigvis var det ikke så mye folk på fjellet i dag, og svenskene var et godt stykke foran meg. (Her kommer et bilde som jeg latet som var av utsikten men egentlig er av et bjørketre, som bevis for min tette nese)

Og så ser jeg det, svenskene har prestert å gå langs feil grusvei og er nå på vei mot Blåmanen (tror jeg, feil vei var det uansett), med tårevått ansikt og svettevått hår spurtet jeg avgårde (i oppoverbakke) for å ta dem igjen og presse ut (mellom ekstreme forsøk på å få luft ned i lungene) "andre grusveien, den andre!) og så snu meg og gå så fort jeg klarte tilbake.

Turen ble avsluttet i grøften langs med asfaltveien ned fra Fløien, asfalt + nedoverbakke = vonde knær.

Fordeler med å gå i grøften: Spennende terreng (se bilde), godt for knær og fotsåler, man kan leke Ronja Røverdatter.

Ulemper med å gå i grøften: Grøften var på mange steder asfaltert, grøften byttet side oftere enn Malene bytter lydeffekt, ikke sosialt akseptert (ikke at det brydde meg særlig etter "knust tomat"-møtet med svenskene.

Og for de som sier at fjelltur er kjedelig når du er borte fra naturen: Ikke enig! Jeg så både en rusebil med det sjarmerende mottoet "Du tuter, vi spruter!", og denne fantastiske reklamen:

Og med det ønsker jeg alle (spesielt Magnus som egentlig ville være med i dag) hjertelig velkommen til neste eventyr på Rundemanen!

Speiderhilsen Vanja